Frida snurret en blond hårlokk rundt pennen hun holdt i hånden mens hun forsøkte å konsentrere seg om å skrive inn en bestilling fra en kunde. Hun sto bak disken i den lille kaffebaren hun jobbet på, lente seg fremover og støttet seg på albuene for å avlaste føttene.
Men nå hadde hun stirret på den samme setningen på det krøllete papiret i minst fem minutter. Blikket hennes forvillet seg stadig ned mot det høyre hjørnet av rommet, der en enkel, bred lenestol stod klemt fast bak et lite, rundt bord i mørkt tre. I lenestolen satt kunden som hadde forstyrret konsentrasjonen hennes den siste timen. En mann som virket dypt oppslukt i boken han leste.
Frida kastet et nytt blikk på ham ut av øyekroken mens hun fraværende tygget på penneskaftet. Han måtte være i 40-årene, minst. Håret hans var mørkebrunt, men hun kunne se at det var noen sølvfargede striper i det. Det var egentlig det eneste som avslørte at han måtte være over 40, for ellers så han veldig bra ut ... Han hadde et mørkt skjegg som var velstelt og helt uten sølv. Håret var langt og bølget og hang fritt rundt skuldrene. Det fikk henne til å tenke på en vikingkriger. Faktisk fikk hele utseendet hans henne til å tenke slik. Han var kraftig bygget, hele kroppen så ut som en eneste stor muskelpakke. Han hadde en mørkeblå skjorte med ermene brettet opp til albuene, og underarmene var grove og seige. Hun kunne ikke engang forestille seg hva slags arbeid han hadde gjort for å få slike muskler. Hun var i hvert fall hundre prosent sikker på at han ikke hadde fått dem på et treningsstudio. Øynene hans var stormende gråblå, og hun hadde syntes de var veldig vakre i det korte øyeblikket de hadde hatt øyekontakt da han bestilte kaffe. Men det som hadde fanget oppmerksomheten hennes mest, var nok stemmen hans.
Han hadde en mørk, myk stemme som så ut til å komme fra dypt inne i det brede brystet hans, og hun hadde aldri hørt noen snakke med en slik stemme før.
Frida sukket dypt og tvang seg til å se ut av vinduet i stedet. Snart måtte hun sannsynligvis gi opp denne fordømte omskrivingen. Hadde det bare vært litt mer å gjøre, så det hadde vært noe annet å tenke på!
«Du burde virkelig komme deg mer ut, dette er pinlig», tenkte hun,
«Du klarer ikke engang å få en kjekk fyr til å komme inn og drikke kaffe uten at du mister hodet fullstendig?»
Hun rettet ryggen og vendte ryggen til rommet, mens hun knuget hendene bak hodet og strakte på beina.
«Unnskyld meg» Den mørke stemmen bak henne fikk henne nesten til å skvette til, men hun dekket over det ved å snu seg raskt rundt og trekke genseren litt ned.
Han sto ved kassen med boken i den ene hånden og betalingskortet i den andre.
Frida himlet nesten med øynene, hun var mildt sagt nervøs. Hun trakk frem det glade, lette smilet hun alltid brukte overfor kundene.
«Hva kan jeg hjelpe deg med?» Hun la hodet litt på skrå og møtte blikket hans.
Ansiktet hans forble alvorlig.
«En kaffe til, og kan du fortelle meg hva klokken er?» Han så på henne under de mørke brynene. Hun så ned på armbåndsuret mens hun slo inn prisen på kaffen med den andre hånden.
«25 kroner, da, og klokken er halv fire.» Hun slo inn tallene på kortterminalen uten å se opp. Han virket ikke som typen til å småprate med kafépersonalet.
«Når stenger dere?» Den mørke stemmen fikk henne til å føle at noe vibrerte inni henne, et sted i magen.
«Klokken sju.» Tonen hennes ble munter av gammel vane, hun svarte på det spørsmålet minst ti ganger om dagen.
«Bra, da er det en stund igjen før vi må ta farvel.» Stemmen hans var lavere denne gangen, nesten som en mumling. Hun så opp og lurte et øyeblikk på om han faktisk prøvde å spøke med henne. Øynene deres møttes, og hun hevet øyenbrynene spørrende, før hun innså at han så like overrasket ut som henne.
Thor kjente at han begynte å rødme. Den begynte et sted rundt kragebeinet og arbeidet seg oppover halsen, og snart ville den være synlig i ansiktet hans. Hadde han sagt det rett ut? Han så raskt ned og strøk hånden gjennom håret med et nervøst smil, mest rettet mot sine egne sko.
Da han hadde trådt inn døren til kafeen, hadde han vært i det verst tenkelige humøret. Han hadde fullstendig feilvurdert hvor lang tid møtet han hadde vært på ville ta, han elsket jobben sin, å jobbe som gartner var en hard jobb, i hvert fall hvis man insisterte på å gjøre så mye som mulig alene. Men hvis man har kunder, må man treffe dem av og til. Han var ganske sikker på at han ville ha manglet kunder, han med sin kantede væremåte og sitt alvorlige, litt harde ansikt, hvis det ikke hadde vært for at han var veldig god til det han gjorde, den beste, faktisk. Men dette møtet hadde trukket ut i tid, og da han kom dit, hadde toget hans gått, noe som betydde at alle byttene underveis ville bli forsinket. Så han bestemte seg for at det beste han kunne gjøre var å vente og rett og slett ta neste tog som passet med alle byttene igjen. Men det betydde at han måtte vente til kvart på åtte. Og det hadde han nok ikke hatt så mye imot, for han likte å være utendørs, og å gå rundt i fred og ro i noen timer og tenke på neste jobb var ikke noe han hadde hatt så mye imot. Hvis det ikke hadde vært for at himmelen hadde åpnet seg over ham.
Så da han åpnet døren til den lille kafeen med store, myke lenestoler og dunkel belysning, hadde han vært våt, kald og veldig, veldig irritert.
Han hadde kjøpt kaffen sin, mumlet noe til assistenten bak kassen og satt seg i et hjørne med sin siste bok om hvordan man best kan planlegge vannbruk i landskapsarkitektur. Men etter en stund hadde han tatt seg selv i å se opp hver gang en kunde kom inn og jenta bak kassa sa hei. Jente og jente, forresten, hun var sannsynligvis en kvinne. Hun så ut til å være et sted mellom 25 og 30 år gammel. Hun hadde langt, blondt hår i en tykk flette nedover ryggen, noen tråder var båret rett rundt ansiktet og rammet det inn. Hun hadde store, mørkeblå øyne og en søt, liten, fregnete nese på neseryggen. Hun snakket med lys, klar stemme og gestikulerte mye med hendene mens hun snakket med kundene sine, som om hun faktisk kjente dem alle sammen. Men det som fanget oppmerksomheten hans mest, var smilet hennes. Hun hadde jevne, hvite tenner, og leppene var lyse, glatte og fyldige. Og hver gang hun smilte, glitret øynene, og hun fikk små rynker på neseryggen, og en grop ble synlig i hvert kinn.
Han skyndte seg å se opp hver gang døren åpnet seg for å se at hun smilte.
Så hadde det roet seg, og hun hadde stått ved disken med noen papirer og en penn. Hun hadde lent seg mot disken og tygget på underleppen mens hun fiklet med trådene som hadde glidd ut av fletten. Den lyseblå genseren med kafélogoen på hadde glidd nedover venstre skulder, slik at kragebeinet var synlig ved ringen, og han kunne se stroppen til BH-en hennes, svart og blank. Han tok seg selv i å sitte med boken i ansiktet, men så på henne. Det var absolutt ikke noe seksuelt provoserende ved måten hun sto på, men det var noe ubevisst sensuelt ved henne, og jo mer han så på henne, desto tørrere ble han i munnen.
Den lille kaffebaren hadde så smått begynt å tømmes for folk, og han hadde et øyeblikk lurt på om han faktisk skulle gjøre et forsøk på å snakke med henne. Hun så ut til å være typen som ikke hadde noe imot å snakke med kunder. Han hadde reist seg og gått bort til disken omtrent samtidig som hun hadde begynt å legge fra seg papirene, og så hadde han snudd seg rundt og strukket seg med ryggen til ham. Han hadde mistet all evne til å tenke ut en fornuftig måte å snakke med henne på. Blikket hans var festet på den utstrakte kroppen hennes, armene over hodet, nakken vippet bakover slik at den lyse fletten hang enda lenger ned på ryggen, og hun svaiet slik at den runde rumpa presset mot stoffet i de svarte jeansene. Det fikk ham til å tenke på ting han ikke burde tenke på, som om hun ville bøye kroppen bakover på samme måte hvis han kysset nakken hennes, kaste hodet bakover og skille leppene på samme måte, men av nytelse i stedet for av stress. Han følte det nesten som om tanken brant ham og fikk blodet til å løpe litt fortere, det var altfor lenge siden han hadde hatt en kvinne. Han hadde skyndsomt sett opp på hodet hennes og deretter bedt om en kopp kaffe til. Og da det vakre smilet ble rettet mot ham, klarte han ikke engang å gi henne et smil tilbake, og gjemte seg bak sin vanlige maske av alvor.
Men hun så ikke ut til å ta det ille opp, hun bare smilte og svarte på spørsmålet hans om klokkeslettet og om stengetid. Han likte å høre den lyse, myke stemmen hennes snakke til ham, og da hun sa at de ikke skulle stenge før om tre timer, tenkte han at han hadde litt mer tid sammen med henne.
Da han så opp, så hun ham i øynene med et svært overrasket uttrykk, og han innså at han hadde sagt det han tenkte, rett ut.
Og her sto han og famlet etter ord som en sjenert skolegutt, ute av stand til å se inn i de store, mørke øynene.
«Takk.» Det ene ordet fikk ham til slutt til å se opp og se på henne.
Hun smilte søtt til ham. «Jeg kan ikke dra hjem før vi stenger, så det er fint å ha litt selskap, du er den siste som er igjen her.» Hun hørtes faktisk takknemlig ut, glad for å ha ham der.
Han trakk litt på smilebåndet og anstrengte seg for ikke å høres kort og brysk ut, noe som var hans største problem når det gjaldt andre mennesker. «Vel, dette regnet gir ikke akkurat folk lyst til å flytte på seg.» Det hørtes hardt ut i hans egne ører, som om han også helst ville ha gått sin vei. Men heller ikke her så hun ut til å ta det ille opp. I stedet lente hun seg frem på albuene igjen, noe som fikk henne til å se opp på ham under luggen.
«Så du er utenbys fra, og du skal ikke hjem akkurat nå. Det er det vanlige når været blir slik.» Han nikket og så ned på henne. Han lurte på om huden hennes var så glatt som den så ut, om den ville føles som silke under de hardhudede hendene hans. Det klødde nesten i fingrene hans etter å strekke ut hånden og stryke bort en av hårstråene som falt mykt mot kinnene hennes. Han grøsset og lurte på hva som var galt med ham! At han plutselig nesten siklet på en ung kvinne som han ikke engang visste navnet på, og som var minst tolv år yngre enn ham selv.
Hun virket helt uvitende om tankene hans, flyttet seg fra den ene foten til den andre og søkte blikket hans. «Hvor er det hjemme? Hvis jeg får spørre?»
Det alvorlige uttrykket hans holdt seg på plass da han svarte. «Utenfor byen, nordover, omtrent tre mil.» Han forventet ikke at hun skulle vite hvor det var, huset hans lå ensomt til, langt fra nærmeste nabo med den store hagen han selv hadde anlagt og elsket av hele sitt hjerte. Det var øde, akkurat slik han ville ha det, men akkurat nå virket ikke tanken på et tomt, mørkt hus like tiltalende som før. Tanken på noen å komme hjem til, i hvert fall akkurat nå, føltes ikke så veldig feil i det hele tatt. Helst noen med store, blå øyne og et glitrende smil.
«Å, ikke si at du venter på den 32?» Stemmen hennes hørtes plutselig bekymret ut, og hun rettet ryggen. Han rynket pannen, og ansiktsuttrykket ble mørkere. «Ja, hvordan visste du det? Og hva er problemet med det?»
Hun bet seg i underleppen og rynket også pannen, men av medlidenhet. «Jeg vet det fordi jeg har en venninne som går den veien hver dag. Og hun var innom for en stund siden og fortalte at de har lagt om rutene, slik at 32-toget ikke lenger går etter kl. 03.00 i helgene, så hun måtte få skyss av broren sin for å komme seg hjem.»
Han stoppet opp et øyeblikk mens han tok inn informasjonen, så slo han neven i disken og snudde seg bort. Han la hånden over ansiktet og bannet høyt. Hvordan i helvete skulle han komme seg hjem nå?
Frida så på ham med store øyne da det ble klart at han nå hadde et problem.
Og temperament også, tydeligvis. Hun så på ryggtavlen hans, der han sto med ansiktet vendt bort fra henne. Uten egentlig å tenke over det lot hun blikket vandre, fra brede skuldre og skuldre ned til smale hofter og sannsynligvis den fineste rumpa hun noen gang hadde sett i sitt liv. Han hadde på seg et par mørkeblå, slitne jeans, og den litt lysere skjorten var stukket ned i linningen slik at hun kunne se et enkelt, svart belte festet rundt hoftene hans. Tykke lår, buksene var nesten gjennomsiktige ved knærne, og så et par solide støvler i en større størrelse. Han hadde begge hendene i hårfestet nå, la hodet bakover i frustrasjon og strøk hendene gjennom det lange, mørke håret i en irritert gest. Hun syntes synd på ham, å sitte fast i byen nå, uten mulighet til å komme seg hjem, kunne gjøre hvem som helst fortvilet. Men tankene hennes insisterte likevel på å påpeke at armene hans svulmet opp av solide muskler mens han bøyde dem og knyttet hendene bak nakken mens han så ned i gulvet og gikk frem og tilbake på gulvet foran disken. Hun så på klokken, det var to timer til stengetid, regnet øste fortsatt ned, og det var ikke en sjel i lokalet bortsett fra de to. Hun åpnet munnen for å si noe, men akkurat i det øyeblikket ringte telefonen på kjøkkenet. Hun trasket raskt av gårde og tok den. I den andre enden hørte hun sjefens velkjente stemme spørre henne om det var noen kunder igjen ... Hun tenkte seg om i et halvt sekund før hun svarte: «Ikke en eneste, regnet øser ned, ingen tør å gå ut.»
«Lukk døren og gå hjem, du trenger ikke å stå der og henge i to timer til! Ha en fin kveld, så ses vi på mandag!» Frida nikket, selv om hun visste at sjefen ikke kunne se det, og takket ham og ønsket ham god natt før hun la på. Hun ble stående og tenke et øyeblikk. Fyren i restauranten hadde et problem som hun kanskje hadde løsningen på. Hun trakk i gullkjedet hun bar rundt halsen mens hun tenkte på det, for det hun tenkte på var egentlig ganske uklokt. Men så tenkte hun på den mørke stemmen hans som halvveis mumlet for seg selv sekundet før de harde, gråblå øynene hans så inn i hennes med et nesten sjenert smil innerst inne. Og hun tok en beslutning. Hun gikk ut bak disken igjen. Han sto fremdeles der hun hadde forlatt ham, nå med de kraftige armene i kors over brystet. Akkurat nå så han virkelig ut som en kriger som tatt rett ut av en fantasyroman, en skikkelig forbFrida en. Hun vrikket litt på seg for å få oppmerksomheten hans. Han så opp og så nesten ut til å glemme at hun også var der. «Ingen løsning på hvordan vi skal komme oss hjem?» Hun så på ham og så at brystet hans hevet seg da han trakk et dypt sukk. «Dessverre ikke», svarte han med en stemme som nesten hørtes ut som en lav knurring.
Hun nikket litt for seg selv. «Hva heter du?» Han så overrasket ut over spørsmålet som så ut til å komme ut av ingenting. «Thor» Hun nikket igjen, selvfølgelig gjorde han det!
«Thor, jeg heter Frida, og jeg fikk nettopp en telefon fra sjefen min om at jeg skal bomme igjen og reise hjem. Jeg har bil, og jeg skal samme vei som deg, ikke så langt egentlig, men ...» Hun trakk pusten og harket litt. «Vil du ha skyss hjem?»
Thor snudde seg mot jenta bak kassen. Frida var navnet hennes. Frida. Han prøvde navnet i munnen en gang, lavt. Ja, det passet henne. Han så på henne, hun fiklet med forkleet hun hadde bundet rundt livet og rødmet litt. Hun hadde tilbudt seg å kjøre ham hjem. Han sendte henne et mistenksomt blikk. «Blir ikke det et stort problem for deg?» Hun så ned i gulvet et øyeblikk før hun møtte blikket hans igjen. «Ikke så store problemer som du ser ut til å ha med å komme deg hjem.» Hun smilte litt skjevt og la armene i kors over brystet på samme måte som han gjorde. «Vil du at jeg skal kjøre deg hjem, ja eller nei?»
Han klarte ikke å la være, ansiktet hans sprakk opp i et ekte smil, og han hadde virkelig lyst til å gi henne en stor klem. «En reddende engel, det er det du er, min skjønne!» Han tenkte ikke, men bare gjorde det da han tok hånden hennes, bøyde seg over den og kysset håndryggen hennes. Han kjente at hun stivnet, men leppene hans hadde allerede presset seg mot huden hennes, og den føltes myk som fløyel. Han kjente lukten av henne, en slags såpe blandet med duften av kaffe og kanel. Og selv om han kjempet imot, kunne han ikke la være å la leppene stryke over den myke huden en gang til før han slapp hånden hennes. Han så opp på henne og følte det som om han hadde fått et slag i magen. Kinnene hennes hadde fått farge, og leppene hadde skilt seg litt. Da han så på dem, stakk tungen hennes ut og fuktet dem, sannsynligvis ubevisst. Øynene hennes så nesten febrilske ut, men hun fulgte ham med blikket. Han slikket seg om leppene og syntes han kunne kjenne smaken av huden hennes. Han rettet seg opp og prøvde å late som om han ikke var blitt påvirket av en så liten ting som å kysse hånden hennes, men sannheten var at han var påvirket, hjertet hamret i brystet og han følte seg varm.
Hun rykket til og så bort, men han kunne se fingrene hennes kjærtegne stedet der leppene hans hadde berørt huden hennes.
Hun gikk bort til døren og låste den, før hun gikk forbi ham mot kjøkkenet igjen. «Jeg skal bare skifte og hente tingene mine, så går vi.» Hun så ikke på ham da hun gikk. Han sto der og svaiet fra den ene foten til den andre mens han ventet på at hun skulle komme tilbake.
Frida gikk inn i den lille alkoven de brukte som garderobe, der nesten hele rommet var fylt opp av skap med gensere og forklær. Hun trakk den lyseblå genseren over hodet og kastet den i skittentøyskurven, fulgt av forkleet hun hadde hatt på seg, som var flekkete av kaffe og melk. Hun plukket opp sin egen genser og trakk den på seg, før hun snudde seg mot speilet som hang på veggen, og slapp håret ut av fletten. Hun så på seg selv i speilet. «Hva er det du gjør?» Hun så utfordrende på speilbildet sitt. Men så bestemte hun seg for å slutte å tenke så mye. Hun byttet sko, lot arbeidsskoene stå under skapet og tok på seg sine egne joggesko. Hun tok ned skinnjakken fra en krok på veggen og deretter den svarte sportsvesken. Hun slengte den over skulderen og snudde den rundt slik at trykket som det sto adidas på, hang utover. Hun så seg selv i speilet en siste gang, mest for å kjøpe seg litt tid før hun gikk tilbake til restauranten. Det føltes som om tusen sommerfugler flakset rundt i magen hennes. Hva er det å være så nervøs for? Du skal jo bare kjøre noen hjem, minnet hun seg selv irritert på. Hun plukket opp dørnøklene fra vesken mens hun gikk, og lot dem rasle rundt i hånden. Da hun kom ut i spisestuen, sto han med ryggen til henne og var i ferd med å ta på seg jakken, han hadde på seg en kraftig jakke fra Fjällräven i en gråblå farge, og hun rakk å tenke at den måtte passe perfekt til øynene hans, før han snudde seg og så på henne med det alvorlige, nesten harde blikket som av en eller annen grunn gjorde henne svak i knærne.
Thor trakk jakken godt opp over skuldrene i det han hørte henne rasle med noe bak seg. Han snudde seg mot henne. Hun hadde sluppet håret, og det lå som gyllent silke, blankt og litt bølget ned over skuldrene. Hun hadde på seg en rustrød genser under en svart skinnjakke. Han stakk hendene i lommene og lukket dem hardt. Hjertet hamret igjen, og han hadde nesten problemer med å puste normalt. Han rakk å tenke: «Herregud, hva har jeg rotet meg opp i?» før hun smilte det søte smilet til ham, og han visste at han var fortapt. Han ville gjøre alt som sto i hans makt for å holde henne nær seg så lenge som mulig. «Jeg må slå alarm, hvis du forteller sjefen min at du har vært der, får jeg sikkert sparken.» Hun gliste og blunket til ham. «Ikke et ord!» Han tenkte for seg selv at stemmen hans hørtes så mørk og hard ut sammenlignet med hennes, selv når han prøvde å spøke tilbake, og han ønsket, ikke for første gang denne ettermiddagen, at han hadde hatt litt lettere for å være åpen og sjarmerende overfor folk. Hun så imidlertid ut til å forstå, for hun smilte bredere til ham over skulderen slik at smilehullene ble synlige, før hun tastet inn noen tall på en liten terminal ved døren. Da hun var ferdig, hørtes en lav pipelyd, og hun snudde seg mot ham. Før han rakk å skjønne hva som skjedde, hadde hun lagt en av sine små hender på brystet hans, der jakken fortsatt hang åpen. Hun klemte forsiktig, mens hun med den andre hånden fingret på nøklene og prøvde å se hvilken av dem hun trengte for å låse døren. Han sto helt stille, som paralysert, og da hun tok et skritt nærmere, ble han stående på samme sted, slik at hun var rett under haken hans. Han trakk pusten hastig, og duften av sjampoen hennes fylte nesen hans. Hun luktet epleblomster. Hun så opp og virket svært overrasket over hvor nærme de plutselig var hverandre. De fikk øyekontakt, og hun rødmet voldsomt!
Frida stirret ham inn i øynene et øyeblikk og kjente at kinnene hennes ble varme, før hun så ned i forlegenhet. Hun stirret inn i det brede brystet hans og så hvordan den øverste knappen på skjorten hans ikke var lukket, men viste en liten del av et hårete bryst. Hun så på sin egen hånd, som fortsatt lå der hun hadde lagt den fra seg da hun først forsøkte å dytte ham mot døren. Den så veldig liten ut mot kroppen hans. Hvordan ville det føles å kjærtegne fingertuppene mot den nakne huden rett under kragebeinet hans? Kinnene svidde enda mer, og hun visste ikke lenger hvor hun skulle se ... Hun dristet seg til å kaste et raskt blikk opp på ansiktet hans, og han hadde knept kjeven hardt sammen, og det var noe i øynene hans som fikk det til nesten å se ut som om de glødet. Hvis jeg stilte meg på tå, ville jeg da kunne nå opp og kysse ham?
«Unnskyld, jeg... Alarmen. Alarmen går om 30 sekunder, vi må gå ut.» Hun hørte seg selv stamme. Han sa ingenting, så bare på henne med et alvorlig uttrykk, men snudde seg og gikk mot døren. Hun slapp ut et åndedrag hun ikke var klar over at hun holdt igjen, og fulgte etter ham.
Tor vendte ansiktet mot regnet mens Frida satte nøkkelen i låsen og vred den om. Det øste ned fra himmelen, og håret, skjegget, klærne, huden, ja, alt ble gjennomvått i løpet av få sekunder. Kulden føltes tiltrængt, og et øyeblikk følte han nesten at han hadde kontroll over seg selv igjen, men så hørte han henne le ved siden av seg, og da han vendte blikket mot henne, sto hun ved siden av ham, vendt mot regnet på samme måte som ham. Vannet strømmet ned over henne, og det blonde håret lå flatt og blankt mot hodet og nakken. Hun hadde ikke lukket jakken, og den røde skjorten hadde allerede fått en mørkere farge og klamret seg til kroppen hennes, slik at han tydelig kunne se hver eneste kurve hun hadde. Han svelget hardt mens han lurte på hva hun ville gjøre hvis han kysset henne nå. Han presset henne inntil seg og flettet hendene inn i det våte håret hennes. Ville hun mislike det? Eller ville hun gjengjelde kysset? Åpne munnen under hans og la ham kjærtegne tungen hennes med sin. Han bet tilbake et lavt stønn da han kjente kroppen reagere på fantasiene sine. Det klødde i fingrene hans etter å strekke seg ut og berøre henne. Men han holdt dem fast i lommene og så på henne med en raskt voksende varme som brant i magen.
Frida lot regnet gjennomvåte kroppen, det var ingenting som kunne holde henne tørr hele veien til parkeringsplassen der den gamle Saab-en hennes sto parkert. «Bilen min står her borte.» Hun begynte å løpe gjennom regnet, og han fulgte tett etter henne. Han var absolutt ikke den snakkesalige typen, tenkte hun stille. Men det var noe med ham. Øynene og det harde ansiktet og den muskuløse kroppen gjorde ham imponerende, men av og til syntes hun at hun så noe rart, nesten litt rart i måten han beveget seg på eller så på henne. Men akkurat nå var det ikke noe rart ved ham i det hele tatt. Han holdt lett følge med henne uten å måtte løpe, han beveget seg raskt og med sikre skritt. Han var like gjennomvåt som henne, jakken var blank av regnvann, skjorten så våt at det dryppet fra kragen, og buksene klamret seg til de kraftige lårene hans. Det lange håret hans var klistret til ryggen, og hun rakk å tenke at han sannsynligvis var det mest sexy hun noen gang hadde sett, før hun stoppet seg selv. Hun løp bort til Saaben som sto alene igjen på parkeringsplassen, flere hadde bestemt seg for at denne dagen skulle slutte tidligere enn vanlig.
Hun låste opp førersiden og hoppet inn. Hun dryppet vann på setet mens hun knelte med hendene på passasjersetet og låste opp døren. Han steg inn før hun rakk å trekke seg helt tilbake, ivrig etter å unnslippe regnværet. Hun løftet venstre hånd og forsøkte å holde balansen for å rette seg opp igjen, men mistet den og måtte sette hånden ned igjen, denne gangen på beinet hans, som nå var der hånden hennes hadde vært. Hun så opp på ham med en unnskyldning på tungen, men glemte hva hun skulle si da hun kjente varmen hans gjennom det klissvåte stoffet i buksene hans. Lårene hans var harde som stein, og kroppen hans hadde varmet det våte stoffet innenfra. Han så på hånden hennes et øyeblikk før han så opp, og øynene hans ble flere nyanser mørkere i mørket i bilen. Hun så på ham og innså at håret hennes hadde klistret seg til skulderen hans på grunn av den plutselige bevegelsen.
Thor pustet ikke normalt akkurat nå. Den venstre hånden hennes hvilte på hans høyre lår, den andre hånden ved siden av hans venstre ben. Hun holdt vekten oppe på armene fordi hun ikke hadde fått knærne opp fra setet ennå, og det betydde at vekten hennes nå hvilte mot ham. Ikke et lite, knapt merkbart kjærtegn mot stoffet, men et ganske fast trykk mot musklene i beinet hans, og hun var så nær at han kunne kjenne utåndingsluften hennes kjærtegne kinnet hans. «Sentrallåsen virker ikke.» Hun hørtes litt andpusten ut, som om hun nettopp hadde vært ute og løpt en lang tur, da hun prøvde å forklare hva hun gjorde i fanget hans.
Han rykket litt til, og hun skjøv seg av gårde igjen, men denne gangen holdt hun balansen og skrapte med føttene mot bilgulvet. Hun satte nøkkelen i låsen og startet bilen. «Da kjører vi», sa hun muntert, og han nikket som svar.
Ingen av dem sa noe før de var ute av byen og ute på motorveien, så snudde Frida hodet mot Tor og smilte litt. «Hva jobber du med?» spurte hun litt forsiktig. «Hager», svarte han kort.
«Hvordan jobber du med det, da?» fortsatte hun,
«Design, planlegging, landskapsarkitektur. Sånne ting.» Den mørke stemmen hans hørtes ikke irritert ut, bare fjern. Hun kastet et blikk på ham ut av øyekroken mens de kjørte videre.
«Plager jeg deg med spørsmålene mine?» Tor løftet hodet og så på henne. Hun trodde hun avbrøt, han la hodet litt på skrå og bannet lavt for seg selv. «Nei, du plager meg ikke!» Stemmen hans vibrerte lavt. «Unnskyld, Frida, jeg er kjent for å være nervøs og usosial, men du plager meg virkelig ikke. Jeg ber om unnskyldning.» Han brummet, og så begynte han å fortelle henne om jobben sin.
Frida lyttet og lyttet. Thor var flink til å fortelle og forklare, og etter bare en liten stund skjønte hun at han virkelig brant for jobben sin. Og den mørke, myke stemmen hans, som snakket så lidenskapelig om planter og trær og vannveier, fikk henne til å lure på om han var like lidenskapelig på andre områder. Hun kunne bare forestille seg hva det ville gjøre med henne hvis han lente seg over og hvisket henne i øret med den stemmen at han ville elske med henne. Bare tanken fikk henne til å rødme, og hun konsentrerte seg om veien slik at han ikke skulle legge merke til det.
Thor kunne ikke huske sist gang han hadde følt seg så avslappet sammen med noen og samtidig så enormt anspent. Hun lyttet når han snakket, stilte oppfølgingsspørsmål, gjorde det enkelt for ham. Likevel kunne han ikke la være å føle at han heller ville stryke det fuktige håret i nakken hennes og stryke fingeren over den glatte, følsomme huden bak øret hennes, Hvordan ville hun reagere hvis han gjorde noe sånt? Ville hun trekke seg unna? Be ham om å slutte? Eller ville hun begynne å puste tyngre, lene seg inn mot ham og la små, myke stønn slippe ut mellom de deilige, fyldige leppene? Han grøsset, kjente tanken på å få henne til å stønne, hviske navnet hans, få ham til å stivne under det tunge, våte stoffet i buksene hans.
Han vendte blikket mot veien og prøvde å tenke på noe annet.
Han var så opptatt med å holde tankene opptatt at han nesten glemte å fortelle henne når hun skulle svinge til høyre, inn på den lille, knapt synlige grusveien som førte opp til huset hans.
«Sving her!» Frida holdt på å hoppe ved den noe bryske kommandoen, men satte på bilens høyre blinklys og svingte lydig inn på den lille veien. Hun kjørte sakte inn mellom trærne, veien var våt og gjørmete, men det hadde i det minste sluttet å regne. De fortsatte, og plutselig åpnet skogen seg opp mot en ås, veien svingte seg oppover, og der oppe lå det et hus. Det var et enetasjes hus som så ut til å bre seg ut over åsen. På forsiden var det en stor, vakker, innglasset veranda. Huset var malt i en slags grågrønn farge som gjorde at det nesten gikk i ett med landskapet, knutene og vinduskarmene var knallhvite, og rundt huset var det en stor hage med små lunder av trær og busker, blomsterbed og avlinger som vokste overalt. Noen av trærne var opplyst av skjulte lys, og overalt rant det små bekker som munnet ut i dammer eller ble til fossefall. Hun trengte ikke å spørre om det var huset hans. Hun stoppet bilen foran huset og nølte et øyeblikk før hun slo av motoren. Hun var ikke sikker på hva hun skulle si nå, eller hva han tenkte, men hagen hadde en merkelig tiltrekningskraft på henne, og hun hadde så lyst til å se den på ordentlig, ikke gjennom en bilrute. Hun kastet et forsiktig blikk på Tor ut av øyekroken, han satt med den ene hånden i fanget og så ned på føttene sine. Hun visste ikke hva hun skulle si, så i stedet åpnet hun bare bildøren og gikk ut. Hun gikk opp til hjørnet av huset, der grusgangen sluttet og plenen begynte, og bare så ut over hagen hans. «Han har gjort alt dette», tenkte hun og kjente hjertet banke litt raskere i brystet. All denne skjønnheten han hadde bygget.
Tor så etter henne da hun gikk ut av bilen, uten et ord. Han fulgte henne med blikket med en blanding av overraskelse og begjær. Hun sto der ute og så på hagen hans, livet hans, det han brukte så mye av tiden sin på. Han så på ryggen hennes der hun sto, helt stille. Han åpnet bildøren og gikk ut. Han gikk sakte mot henne og stoppet bak henne. Han tenkte på hvordan det ville være hvis hun var her ofte, hvis hun var hans. Da ville han være fri til å legge hendene på de kurvede hoftene hennes og trekke henne til seg, presse seg mot henne og hvile haken på skulderen hennes og se på arbeidet sitt med henne. Han tok et skritt nærmere mens fantasiene i hodet hans snurret fortere og fortere. Han ville kysse halsen hennes, stryke hendene over magen hennes og la dem gli opp og hvile på ribbeina hennes. Presse den pirrende rumpa hennes mot ham og bevege hoftene hans til hun kjente hva hun gjorde med ham. Han pustet skjelvende ut da han stoppet, rett bak henne. Han var så nær at hvis hun trådte bare noen centimeter tilbake, ville hun støte borti brystet hans. Han syntes luften føltes tykk av spenning, følte hun det også?
Han så at hun skalv litt der hun sto foran ham, nå som de var ute av varmen fra bilen. Men hun så ikke ut til å legge merke til det selv. Hun stirret ut på hagen hans, på det intrikate nettverket av vannveier og planter han hadde skapt. Alt fulgte landskapet, dets stigninger og fall. Han elsket hagen sin, den tvang ikke naturen, men fulgte den, stille og rolig.
«Så vakker den er!» Stemmen hennes var full av undring, og øynene hennes glitret i den raskt fallende skumringen. Hjertet hans svulmet, og han hadde aldri vært så stolt av alt arbeidet han hadde gjort som i dette øyeblikket.
«Du fryser,» hvisket han nær øret hennes. Hun slo armene rundt seg selv da han sa det, og fikk bekreftet at han hadde rett. En lett skjelving gikk gjennom kroppen hennes da pusten hans kjærtegnet øret hennes.
«Kom», sa han og rørte ved skulderen hennes, før han gikk mot huset. Han hørte at hun fulgte etter ham uten et ord. Han tok opp nøkkelen fra jakkelommen mens han gikk. Han gikk som vanlig mot inngangen som gikk gjennom verkstedet hans, han brukte sjelden den store hovedinngangen. Han satte nøkkelen i låsen og ga døren et dytt med skulderen for å åpne den. Han gikk inn og tråkket som vanlig over tømmerhaugene og rundt store kar fylt med jord til dyrking. Av gammel vane slo han ikke på lyset, han kjente stedet som sin egen bukselomme. Han hørte henne gispe da hun akkurat unngikk å tråkke på en benk fylt med potter. Han skulle til å snu seg og be om unnskyldning for at han hadde glemt å tenne lyset da hånden hennes plutselig krøp inn i hans. Han sa ingenting, fortsatte bare fremover med henne rett bak seg, men hjertet begynte å banke i brystet hans da de varme, glatte små fingrene hennes fant veien inn mellom hans egne grove, hardhudede fingre. Han strakte ut hånden og dyttet opp en dør, og der sto de på kjøkkenet hans.
Frida kikket over skulderen til Thor og inn på kjøkkenet. Det var stort, med mørke skap og benkeplater langs veggene og en stor kjøkkenøy med komfyr i midten. Hun gikk ikke opp ved siden av ham, for da ville han kunne se henne inn i øynene, og hun strevde med å formulere en forklaring i hodet på hvorfor hun fremdeles ikke hadde sluppet hånden hans, selv om hun nå kunne se veldig godt. Det virket som om han nølte et øyeblikk, så sparket han av seg støvlene uten å slippe hånden hennes. Hun kunne ikke la være å smile litt, før hun plukket av seg sine egne gjennomvåte joggesko med tærne. Han tok et skritt inn på kjøkkenet og dyttet henne opp foran seg, mens han fortsatt holdt hånden hennes. Hun så ned på gulvet et øyeblikk og tok inn de vakre steinflisene som dekket det, før hun så opp og tok et nølende skritt fremover. Hun snudde hodet og så spørrende på ham. Til hennes overraskelse smilte han, et mykt, ekte smil som gjorde henne helt stiv i knærne og fikk hjertet hennes til å banke vilt i brystet. Han nikket litt oppmuntrende, og hun gikk lenger inn på kjøkkenet. Han sto stille, men strakte armen ut så langt han kunne, helt til fingrene hennes gled ut av grepet hans mens hun fortsatte inn i huset. Hun gikk rundt kjøkkenøya og videre inn i det som var spisestuen. Et stort eikebord sto midt i rommet. Det var mørkt og gammelt og så ut til å veie flere hundre kilo. Over det hang en diger, svart smijernslysekrone med plass til rundt 30 stearinlys. Hun så undrende på den da hun hørte skrittene hans bak seg. Hun snudde hodet og så på ham over skulderen. Ansiktet hans var alvorlig igjen, og han så på henne under de mørke øyenbrynene. Han bar på to grå badehåndklær. Han rakte henne det ene og begynte så å tørke sitt eget hår. Hun sto stille og holdt håndkleet i armene i noen sekunder, mens hun beundret hvordan musklene beveget seg under huden hans når han løftet armene og gned håret for å tørke det. Hun bet seg i underleppen og tenkte for minst femtiende gang at han var så kjekk at det nesten var uhøflig.
Thor kastet håret bakover for å få det ut av øynene og så på Frida som stod noen meter foran ham. Hun hadde ikke rørt seg, men da han så på henne, løftet hun badehåndkleet til hodet og begynte å tørke det våte håret sitt. Han tørket seg i nakken og betraktet henne i smug mens hun trakk av seg skinnjakken, som så ut til å ha fått en del juling der ute. Og mens han så på, løftet hun opp den røde genseren så mye hun kunne uten å trekke den over brystet og prøvde å vri den ut. Han stirret som hypnotisert på henne, og mer og mer av magen hennes ble synlig etter hvert som hun trakk opp skjorten. Hun vred den, og det dryppet vann fra den. Så så hun plutselig opp på ham, først smilte hun litt, men så ble hun like alvorlig som ham. Han lurte et øyeblikk på om han skremte henne. Han følte at blikket hans akkurat nå sannsynligvis gjenspeilte nøyaktig hvordan han følte seg. En varm, sulten følelse dundret gjennom kroppen hans, og han ønsket ikke noe mer enn å ta på henne. Hun la hodet litt på skrå og så spørrende på ham. Så slapp hun taket i badelakenet og tok tak i kanten av skjorten hans. Sakte, sakte trakk hun den over hodet. Det føltes som om øynene hans skulle sprette ut av hulene, BH-en hennes var like våt som alle de andre plaggene hennes, svart og skinnende mot den hvite, fuktige huden. Hun slapp ham ikke av syne mens hun lot hendene gli nedover magen og knappet langsomt opp de gjennomvåte jeansene. Hun trakk dem ned over de kurvede hoftene og skjøv dem ned over lårene og leggene til de lå i en våt haug ved føttene hennes. Hun gikk ut av dem og lot både bukser og sokker ligge igjen. Nå sto hun foran ham i en svart BH og en matchende truse som så ut som en veldig kort, veldig tynn shorts. Han følte det som om han ikke fikk puste. Hun var så vakker at det nesten gjorde vondt!
«Skal jeg ta dem på igjen?» Stemmen hennes var lav og myk, men han kunne høre usikkerheten i den. Noe ved spørsmålet hennes fikk ham til slutt til å røre på seg. Han tok to raske skritt fremover og slo armene rundt henne, trakk henne inn i sin favn og holdt henne inntil seg. Hun pustet kraftig ut og la armene rundt halsen hans under det lange, fuktige håret.
Han pustet inn mot halsen hennes, hun luktet regnvann. Hun flettet de små fingrene sine inn i håret hans og trakk lett i det for å få ham til å løfte hodet. Han så ned på henne mens ilden i magen hans sakte steg til en rasende flamme. Hun slapp taket i håret hans og førte hendene over halsen hans, ned under den våte skjortekragen, så oppover halsen hans, til hendene hennes var festet bak nakken hans. Hun trakk litt forsiktig, og han senket hodet litt mer, så stilte hun seg på tå og presset sakte, sakte de myke leppene sine mot hans. Han presset hendene hardt mot baken hennes og stønnet lavt mot munnen hennes. Han var overbevist om at hun satte fyr på ham!
Frida følte snarere enn hørte ham stønne, og lyden som vibrerte gjennom det brede brystet hans, fikk henne til å skjelve. Hun lot fingrene gli over den regnvåte, glatte huden på halsen hans og kjente hvordan han grøsset og presset henne hardt mot seg idet munnen hans åpnet seg for hennes. Hun lot tungen gli over leppene hans før hun lot den gli inn i munnen hans og utforske den. Hun klynket svakt, han smakte av regn, og leppene hans beveget seg innbydende mot hennes mens han la hodet på skrå for å få en bedre vinkel. Hun kjente de store hendene hans gli ned og gripe godt om hoftene hennes, og så, tilsynelatende uten anstrengelse, løftet han henne opp på bordet, satte henne ned og gikk mellom knærne hennes. Hun stønnet, hun kunne ikke noe for det! Kroppen hans føltes varm som en ovn da han trakk henne ut mot bordkanten og presset henne hardt mot kroppen sin. Munnen hans rev seg løs fra hennes og beveget seg i stedet nedover halsen hennes, kysset og slikket. Skjegget hans skrapte behagelig mot huden hennes og sendte frysninger opp og ned langs ryggraden hennes. «Du har forhekset meg!» Den mørke stemmen hans, myk som fløyel, kjærtegnet øret hennes. Hendene hans kjærtegnet de nakne lårene hennes, opp mot de svarte hipstertrusene og ned igjen. «La meg elske med deg!» Hun stønnet og lot hodet falle bakover da han hvisket i øret hennes, hun var allerede så våt og oppsvulmet at det nesten gjorde vondt.
Thor kunne høre sine egne hjerteslag i øynene. Han lukket øynene og pustet inn duften av henne. Huden hennes var som silke under hendene hans, og han tok tak i lårene hennes og trakk henne enda nærmere kanten, fikk henne til å lene seg bakover på albuene slik at han kunne lene seg fremover og begrave ansiktet sitt mellom de myke brystene hennes. Hun gispet, og han lot tungen følge kanten på den svarte BH-en hennes mens høyre hånd beveget seg oppover og begynte å pirre den ene brystvorten gjennom det fuktige stoffet. Hun vred seg under ham, og lyden gikk rett til skrittet hans, han pulserte, hard og varm under stoffet, og buksene ble mer og mer ukomfortable for hvert sekund som gikk. Hun satte seg opp og trakk ham med seg, og med et lite smil begynte hun å kneppe opp skjorten hans. Han lukket øynene da han kjente de små, varme hendene hennes på brystet. Hun åpnet skjorten helt før hun lot hendene vandre rundt, og han tenkte at det aldri hadde føltes så fantastisk å bli kjærtegnet av noen, aldri noensinne.
Han var fantastisk! Frida lot blikket vandre over ham der han sto med lukkede øyne og åpen skjorte. Brystet var bredt, muskuløst og hårete, magen var flat, og huden som strakte seg over de veldefinerte magemusklene, var fuktig av regnvann. Det svarte beltet holdt buksene oppe på de slanke hoftene, og under navlen var det en sti av mørkt hår som forsvant under bukselinningen. Han var uten tvil det mest sexy hun noen gang hadde sett. Hendene hennes vandret som av seg selv over brystet hans, strøk gjennom det fuktige håret, og da fingrene hennes kjærtegnet en av brystvortene hans, gispet han. Hun smilte litt før hun gjorde det igjen og presset munnen mot huden like under kragebeinet hans. Stemmen hans buldret i brystet hennes da han tok tak i hoftene hennes og trakk henne tett inntil seg, lårene hennes ble skjøvet fra hverandre og presset mot hoftene hans. Hun kunne kjenne hvor opphisset han var gjennom buksene. Han rullet med hoftene, og hun stønnet da hardheten hans presset seg mot henne, akkurat der hun trengte ham. De grove fingrene hans grep om stoffet i hipstertrusen hennes, før han dyttet henne bakover på bordet med vekten sin. Hun la seg lydig bakover mens han trakk av henne plagget. Hun rakk akkurat å få hendene under ryggen og løsne BH-låsen før han knelte mellom lårene hennes. Etter det mistet hun fullstendig evnen til å tenke. Han kysset henne høyt på innsiden av låret, og skjegget hans kilte henne i huden mens hendene hans grep knærne hennes og holdt dem fra hverandre. Da tungen hans sveipet over det overopphetede kjønnet hennes, skrek hun nesten og lot øynene falle i.
Han følte seg nesten svimmel, hun var våt og varm og luktet rent og av begjær. Han lot tungen sveipe over henne igjen og nøt lydene hun ga fra seg. Han presset tungen mot den hovne, lille knappen over åpningen hennes, og hun skalv over hele kroppen. Han gjorde den samme bevegelsen igjen, og igjen, og igjen, til hun vred seg i hans grep og lårmusklene dirret under hendene hans. Selv var han smertelig hard, og han lengtet etter å presse seg inn i den våte varmen. «Vær så snill, vær så snill!» Stemmen hennes var mer en klynking enn noe annet. «Vær så snill, nå!»
Han kjærtegnet kjønnet hennes en siste gang før han reiste seg og så på henne. Hun var rød i kinnene og øynene skinte. Han strøk henne over lårene og så på henne, hun var helt naken, BH-en hadde glidd av brystet og lå ved siden av henne på bordet. Brystene var myke, og midjen hennes hadde en vakker innadvendt kurve før den svingte ut i brede, kurvede hofter som nå bar merkene etter fingrene hans. Det blonde håret hennes lå som en vifte over bordet bak hodet hennes, og hun gispet lavt mellom fuktige, kyssvulmende lepper. Han stønnet lavt og begynte å kneppe opp buksene.
Det tok henne noen sekunder å gjenvinne tankene, men da han begynte å kneppe opp buksene, satte hun seg opp og fulgte med. Fingrene hans hektet seg fast i bukselinningen, og han trakk den over hoftene og boksershortsene ned med dem. Hun så på ham med store øyne. Lårene hans var de tykkeste hun noen gang hadde sett på en mann, muskuløse og harde av arbeid. Han pustet tungt og lot den ene hånden stryke over seg selv, mens han tok et langsomt drag og så på henne med glødende øyne og slikket seg om leppene. Hun svelget hardt. Før han rakk å gjøre noe mer, gled hun ned fra bordet og sank ned på kne foran ham. Hun så opp på ham under luggen, og han hadde ikke tatt øynene fra henne. Hun lente seg forover og tok tak i hoftene hans som for å holde ham på plass. Så lot hun tungen langsomt kjærtegne hodet på hardheten hans. Over henne hørte hun at han trakk voldsomt inn luft. Hun smilte litt og tok ham så i munnen.
Han hørte et høyt klynk, og et sekund senere skjønte han at det var ham selv. Munnen hennes var varm og våt og føltes som himmelen. Hoftene hans rødnet som av seg selv under hendene hennes, og da han kjente den myke, lille tungen hennes leke med ham inne i munnen, kastet han hodet bakover og stønnet med øynene tett lukket. Det tok ikke mange sekundene før han måtte vikle fingrene inn i det blonde håret hennes og forsøke å dra henne bort: «Vær så snill!» Denne gangen var det han som tryglet. «Hvis du fortsetter slik, er dette over før det i det hele tatt har begynt!» Han hørte selv hvor andpusten han hørtes ut, men han kunne ikke få seg til å skamme seg eller bry seg. «Jeg vil ha deg, nå!» Hun smilte til ordene hans før hun reiste seg og la hendene på brystet hans, noe som fikk ham til å synke bakover på det store eikebordet. Han betraktet henne med store øyne da hun klatret opp etter ham og satte seg over hoftene hans. Hun krøp oppover til han kunne kjenne den våte varmen hennes mot den dunkende hardheten hans. Hun smilte, løftet hoftene og tok tak i ham med den myke, lille hånden sin. I neste sekund gled han inn i henne, og munnen hans åpnet seg da varmen hennes omsluttet ham. Hun var trang, og han fylte henne helt ut. Han ga fra seg en lyd som var en mellomting mellom et stønn og en knurring, og tok et fast grep om hoftene hennes. Hun satt stille oppå ham med lukkede øyne. Han kjempet mot trangen til å begynne å bevege hoftene, men lot henne venne seg til ham i sitt eget tempo. Og da hun beveget hoftene litt forsiktig, presset han leppene sammen og kastet hodet til siden med et kvalt skrik. «Herregud, Frida! Vær så snill, nå!»
Hun lo litt andpusten oppå ham, men han kunne se hvor klare øynene hennes var. «Vær så snill, hva?» Stemmen hennes hørtes lekende ertende ut, men hun skalv litt under hendene hans.
Stemmen hans buldret lavt i brystet, den lille erteren.
«Vær så snill, beveg de vakre hoftene nå, så jeg kan kjenne hvordan det føles når du elsker med meg.» Han smilte da ordene forlot munnen hans, for han kunne se hvilken effekt det hadde på henne. Hun bet seg i leppen og stønnet lavt, og et sekund senere begynte hoftene hennes å bevege seg over ham.
Han stønnet tilfreds og begynte å lede henne med hendene, mens han løftet sine egne hofter for å møte henne.
Hun følte det som om hun skulle besvime eller skrike høyt. Eller kanskje begge deler. Hoftene hans beveget seg på den mest sensuelle måten under henne. Ingen skarpe stød, men en forsiktig rulling, mens hendene hans presset henne ned mot ham i et nesten sløvt, flytende tempo. Han bøyde knærne bak henne og tvang henne helt ned i knestående. Hun tok tak i de sterke underarmene hans for å få støtte, og selv om hun lå oppå ham, hadde han full kontroll. Følelsen var vidunderlig, og for hver myke rulling ble hun presset dypt mot hoftebenet hans, og klimakset kom nærmere og nærmere.
Han så opp på henne og nøt de vakre, hjelpeløse lydene hun ga fra seg hver gang han presset seg dypt inn i kroppen hennes. Han var nær, så nær, og han lengtet etter å gi slipp. Hvis lydene hennes var noe å gå etter, kunne hun heller ikke være langt unna. Han rullet hoftene opp i henne igjen, og akkurat idet hun ble presset ned mot ham, flyttet han hånden og presset tommelen hardt mot klitoris. Reaksjonen kom umiddelbart. Hun kastet hodet bakover og stønnet navnet hans høyt mens hun krampet rundt ham, og han åpnet øynene med et høyt gisp da han falt over kanten. Navnet hennes ble presset ut mellom leppene hans i en kvalt hvisking da han kom, høyere enn noen gang før i sitt liv.
Hun ristet over hele kroppen og skalv som et ospeblad da orgasmen rev gjennom henne. Hun falt sammen mot brystet hans og prøvde å få igjen pusten. Under henne hvisket han navnet hennes, lavt, med brukket stemme.
Hun gjemte ansiktet mot halsen hans og pustet inn duften av ham. Han luktet jord og vann og frisk luft. De sterke armene hans la seg rundt henne, og hun følte seg varm, trygg og tilfreds.
Det gikk et minutt eller så før hun løftet hodet og så ned på ham. Det lange håret hans var fuktig av både regnvann og svette, og han hadde et dovent, kjærlig smil på leppene. Han var skamløst kjekk!
«Hmm, du ser veldig lykkelig ut,» sa hun og la hodet i hånden der hun lå oppå ham. «Mmm, jeg har nettopp elsket med en vakker kvinne oppå spisebordet mitt, hva kan jeg klage på?» Han hørtes så avslappet og tilfreds ut at hun begynte å le. Han så opp på henne og så glad ut for at han hadde fått henne til å le. «Smilet ditt er det vakreste jeg noen gang har sett, og latteren din slår det nesten.» Han la hånden mot kinnet hennes mens han snakket, og hun lurte litt på hvor den kantede, lukkede fyren fra bilen var blitt av. Hun rødmet litt og så ned da tommelen hans kjærtegnet underleppen hennes.
Så avslappet hadde han ikke følt seg på lenge! Hun satt fortsatt oppå ham, og han følte seg ikke ubekvem eller flau. Han lot hånden som ikke lå på kinnet hennes, stryke langsomme sirkler over huden på ryggen hennes, og kjente at det ga henne gåsehud. Men en tanke hadde begynt å brenne i hodet hans, noe han hadde lyst til å spørre henne om, men som han ikke var sikker på hvordan hun ville reagere på. Hun måtte ha merket forandringen i ham, for hun så spørrende på ham. «Går det bra med deg?» Stemmen hennes hørtes først litt usikker ut, og det fjernet frykten hans. Han ville ikke at hun skulle tro at han angret på noe.
«Blir du her i natt?» Han tvang seg til å møte blikket hennes. Hun så litt usikkert på ham. «Jeg vil gjerne at du blir.» Han begynte å stryke henne over ryggen igjen, og lot varmen fra stemmen høres. Hun slappet synlig av, og et lite smil spilte på leppene hennes. «Jeg blir gjerne, så lenge jeg ikke er i veien.» Han humret, en lav rumling i brystet som hun mer følte enn hørte. «Ikke i veien, søta!» Han presset leppene mot den nakne skulderen hennes, og hun fniste.
Han klarte å sette seg opp med henne fortsatt i fanget, hun følte seg liten i armene hans.
«Hold opp!» Hun kunne høre smilet i stemmen hans.
«Ja, jeg kan bli.» Hun smilte tilbake til ham et øyeblikk før hun gispet da han uanstrengt reiste seg og holdt henne i armene sine. Hun fniste og slo beina rundt hoftene hans og armene rundt halsen hans og kysset ham. Leppene hennes kjærtegnet hans sekunder før hun åpnet munnen og lokket tungen hans ut for å leke med hennes. Han knurret lavt til henne og tok et fast grep om hoftene hennes før han gikk mot soverommet med henne i armene.
